"Hvordan går det?"
Et vanlig spørsmål man får mange ganger om dagen, som man nesten alltid svarer "Bra" på. Det gjør i allefall jeg, og joda, jeg mener det, men på min egen måte.
For meg er ikke det at jeg har det "bra" nødvendigvis at jeg er blitt frisk, eller at jeg ikke sliter mer, ikke er jeg spesielt glad heller. Sånn som jeg har det nå, så kommer jeg ikke til å ha det så bra som andre vil, som andre tror, når jeg sier at jeg har det "bra". Å ha det bra for min del, betyr nå for meg at jeg akkurat i det øyeblikket jeg blir spurt ikke har lyst til kutte, og at jeg ikke tenker for negativt.
Og egentlig har jeg det ikke bra da heller, men det er bra i forhold til hvordan jeg ofte føler meg. Det er så bra jeg føler jeg kan ha det nå.
Jeg er glad jeg har noen til å holde meg gående. Noen som får meg til å tenke på andre ting. Personer som jeg kan snakke både løst og fast med, som er flinke til å minne meg på gode ting. Som hjelper meg med å se litt fremover. Kanskje til den dagen vi møtes igjen, eller til jeg skal på 4H, noe som de vet kommer til å løfte meg! Jeg føler jeg ikke får vist nok hva de betyr for meg, hvor glad jeg er for at de ikke trekker seg unna når det blir tøft. Jeg vil så gjerne vise hvor glad jeg er i dem, men vet ikke hvordan.
Men "INGEN" kommer alltid til å være der, det kan ikke bli hvisket ut. Sannheten hviskes aldri ut, kommer aldri bort.
