Justtalking - En plass må man jo tømme tankene

Har vært på Romjulstreff med A3(Aust-Agder 4H-alumnklunn) i romjula. Og jeg har hatt noen helt fantastiske dager sammens med vennene mine! Vi har egentlig ikke gjort så masse annet enn å være sosial, spilt spill og slikt, og bare kost oss, men det var akkurat det jeg trengte! Å kunne gå opp bak noen, ta tak rundt dem, gi dem en klem, bare holde, og tilbake får man to hender på sine egne, en klem tilbake. Av en person som bryr seg, er glad i deg, er en venn. Noen vet alt, om alt, noen vet ingenting. Det spiller ingen rolle, de respekterer det, dømmer meg ikke. Ser arrene, spør hva det er, men når jeg sier "ingenting" slutter de å spørre, skjønner at jeg ikke klarer snakke om det, at jeg ikke vil. Jeg er glad for at det finnes folk som de. At de forstår at selv om jeg sier at jeg har det "bra", så er det ikke det jeg mener. At det jeg mener er at jeg kunne ha hatt det verre, at akkurat nå er det ikke SÅ ille, men at om tre minuter kan ting være ille igjen. At "bra" ikke betyr at alt i livet mitt er bra, at ting i livet mitt ikke er bra.

Jeg vil tilbake dit, være der hele året. Vil at alle vi skal være sammen hele året, og at alle kjente og kjære 4H-ere skal kunne komme innom og holde oss med selskap. Jeg vil være med Idunn, og Elin, og Iselin, og Kristene, og Knuta, og Kjetil, og Anders, og ALLE de andre. Jeg hater når slike sammenkomster avsluttes, for jeg blir alltid så trist. Ikke slik trist som man vanligvis blir når man skiller lag som dette, men trist for at jeg må forlate de, og bli alene.På togturen hjem knakk jeg sammen, hadde et sammenbrudd, da følte jeg meg ikke så smart. Sitte å grine mens de fleste rundt meg prøvde å sove. Ikke så veldig stas..

Jeg vet at jeg ikke er alene, at det er folk som er glad i meg her, og som bryr seg, og at jeg ikke viser at jeg setter pris på det, men det gjør jeg! Jeg er glad i dere, men det vil alltid være forskjel på 4H-ere og ikke-4H-ere. og på alle forskjellige personer!Men selv om det er folk her, så er de ikke som dem, og de vil aldri bli som dem, selv om de prøver!

Aller helst er det ei jeg vil ha i nærheten, hele tiden, og selv om hun bare er 1t og 40min unna, så er det liksom en hel verden mellom oss. Hun er opptatt fra morgen til kveld, og at hun har en dag fri er vel heller sjeldent. Alikevel vil jeg ha henne så nær at jeg kan legge hendene mine rundt henne å få en klem, uansett når jeg trenger det, noe som er veldig ofte! Hun er ei fantastisk vennine som jeg ser så alt for sjeldent! Hun er den som er flinkest til å "håndtere" meg når jeg er på mitt verste, den som kjenner meg best, sikkert bedre enn meg. Jeg trenger noen som henne her i nærheten av meg, men det får jeg nok ikke. Føler meg litt ego nå, men skulle ønske hun ikke var så opptatt, at hun hadde mer tid til å komme på besøk hos meg, ofte. Hun er i allefall med på å hjelpe meg gjennom dagene, noe jeg er henne evig takknemmelig for! Hun faller ikke bort, uansett hvor krevende jeg er, hun bryr seg, og hjelper med det hun kan, hun er en sann venn, virkelig!

Jeg tar alt!