Justtalking - En plass må man jo tømme tankene

I går var det altså 17.mai, og som korpsmedlem har man ofte full dag, det har i allefall jeg! Når jeg våknet i går var jeg skikkelig gira på å starte, selv om jeg egentlig ikke liker 17.mai. Korpset har fellesfrokost, så det var første stopp! Jeg var tidlig ute, klar for en innholdsrik dag. Etter noen minutter kjente jeg at noe var feil, og humøret sank, drastiskt. Jeg gikk ut og trakk litt luft, sånn at jeg kanskje kunne ta meg sammen, det gikk ikke. Ting ble verre, og jeg visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg, jeg kunne jo ikke gå glipp av 17.mai! Etter litt kom Nina og familien hennes. Jeg fikk Nina til å komme til der jeg sto. Hun skjønte godt at noe var galt, og når jeg sa at jeg ikke ville være der, så sa hun at jeg skulle dra hjem, at det var greit. Jeg gråt, masse. Knakk sammen. Jeg ville ikke skuffe korpset, men jeg klarte ikke å være der lengre. Jeg sendte melding til pappa å sa at han måtte hente meg. Jeg snakket ikke med noen før jeg dro hjem, jeg var helt knust. Nina sa fra til de andre at jeg dro, sånn at jeg slapp å gjøre det selv. Når jeg kom hjem gikk jeg ned, slengte uniformen på senga, så satt jeg meg ned på senga og gråt. Jeg hørte at pappa kom ned, så jeg tok meg sammen. Han kom inn med nøtter til meg, så gikk han, da begynte jeg å gråte igjen. Lenge.

Resten av dagen var jeg med familien, vi så TV, spiste mat ute og dro på barneskolen jeg gikk på før, sånne 17.mai-ting. På kvelden fikk jeg besøk. Jeg følte meg litt bedre mot kvelden, men var helt klart fortsatt veldig nede, det var godt å gå til sengs, og vite at jeg kunne sove. Skulle ønske jeg kunne sovet for alltid. Da hadde jeg sluppet alt dette.

Nå sitter jeg igjen med følelsen av at jeg sviktet korpset mitt. Det er ingen god følelse. Dirigenten min ringte meg i går, hun sa at det gikk fint at jeg ikke var med, de klarte seg, men alikvel, jeg burde ha vært der. Alle sier at det var riktig av meg å dra hjem, at jeg gjorde det som var rett, men det føles ikke slik. Folk sier at de ikke ble skuffa over at jeg ikke var med, men hva med meg?! Jeg er skuffa! Jeg lagde et løfte, ikke bare til korpset, men også megselv, at jeg skulle stille opp. At jeg skulle være med.  Å skuffe andre er ille, de blir såret. Å skuffe seg selv er forferdelig, for i min tilstand, gjør det veien til å kutte så mye kortere enn det den alt er.

Alt hadde vært enklere om jeg var død..

På mandag skal jeg til legen igjen. Vi skal snakke om medisineringen, og også andre ting jeg lurer på. Jeg lurer på masse, og jeg har tenkt masse, på hvordan jeg skal klare dette. Hvordan jeg best mulig skal takle alt dette. Hvordan jeg skal slutte å kutte.

Jeg kuttet igjen i går. På håndleddet. Bare små, kontrolerte risp, men jeg ville dypere, ville ta pulsåren. Ville kjenne om det er så befriende jeg har hørt at det skal være.

Vennene mine er det eneste som får meg til ikke å gi opp for tiden, det eneste som får meg til å ikke gi slipp. Egentlig vil jeg bare dø. Vennene mine er det eneste som hindrer meg.

Aller mest vil jeg bare at familien skal forstå, uten at jeg trenger å si noe.

Jeg puttet deg i en boks. Jeg puttet "oss" i en boks. Aldri skulle jeg tenke på det som skjedde. Det du påførte meg. Smerten. Å ikke kunne stole på noen igjen. Du ødela meg. Det er din feil at jeg blir så lei meg, at jeg begynner å puste uregulert, at jeg mister kontrollen over pustunga mi. At jeg vil gi opp. En bit av meg elsker deg ennå, en bit av meg vil ALLTID elske deg. Du forrandret livet mitt...

... til det verre!

Nå har jeg vært til legen og fåt snakket med han. Vi snakket om det at humøret mitt svinger fra bra til urtolig dårlig, i løpet av minutter. At jeg ofte kan ha svingninger som det flere ganger om dagen, om timen også. At jeg er så lei av å ha det sånn, at jeg er lei av å sjule at det er sånn, at jeg bare vil at det ikke skal være sånn lengre.

Jeg har vært ganske nærvøs for denne legetimen, for jeg vet hvorfor jeg har fått den satt opp. Jeg vil prøve antideppessiva. Det er skummelt å innrømme for meg selv at det kanske er en god løsnig, for jeg vet ikke enda om det er det. Dette er noe jeg har tenkt på en god stund, og jeg er sikker på at jeg vil prøve, uavhengig av hvor skummelt det er.

Legen var positiv til at jeg skulle prøve, og det er jeg glad for. Han sa det jeg tenkte om at det ikke kunne skade å prøve. Så han skrev ut en resept på antidepressiva. Etterpå dro jeg rett til apoteket for å hente den, og i kveld skal jeg ta en for første gang. Jeg gruer meg litt, for jeg vet ikke om jeg kommer til å få bivirkninger eller ikke, men det får tiden vise. Jeg er glad jeg turte å gjøre det, og snakke med legen, selv om det var vanskelig.

Den typen antidepressiva jeg har er en SNRI (Selektive noradrenalin- og serotoninreopptakshemmere)

Denne typen kan du lese mer om her: http://legemiddelhandboka.no/Legemidler/54012

Ble tipset av ei venninne om dette som er påfunnet av denne bloggeren; http://blbr.blogg.no, og jeg syntes det var et bra tiltak, og noe jeg helt klart vil prøve å følge selv! Så får vi se hvordan det går! ^^,

So, I'm going to try this, and I hope it's going to work. under the picture I will have a transelation for the people who doesn't understand.

Når du føler for å kutte, tegn en sommerfugl på armen din. / When you feel like you want to cut, draw a butterfly on your arm.

Oppkall sommerfuglen etter noen du er glad i, eller noen som vil at du skal bli frisk. / Give the butterfly a name after someone you love, or someone that wish you would stop doing this to yourself.

Du må la sommerfuglen komme av armen av seg selv, IKKE vask den av med vilje. / The butterfly have to come of naturally, DON'T scrubb it off.

Hvis du kutter deg mens du enda har sommerfuglen på armen dreper du den, om du ikke gjør det lever den. / If you cut yourself while the butterfly is still on your arm you kill it, if you don't cut it lives.

Om du har fler enn én sommerfugl på armen, så dreper kuttinga alle. / If you have more than one butterfly on your arm, you kill everyone if you cut.

En annen person kan tegne en på deg. Disse sommerfuglene er ekstra spesielle! Ta godt vare på dem! / Someone else can draw a butterfly on you, these butterflies are extra special, so you have to take really good care of them!

Du kan gjerne tegne en sommerfugl selv om du ikke kutter deg, for å vise din støtte. Om du gjør dette oppkall den etter noen du kjenner som kutter eller sliter akkurat nå, også sier du det til dem. Det kan hjelpe! / Even though you don't cut, you can still draw a butterfly, just to show your support. If you do, name it after someone you know that cut or is suffering right now, and tell them about it. It can help!

Jeg er i USA. I Waterford, byen min. Jeg går mot skolen, den nydelige skolebyggningen. Jeg går inn, og ser at gangvakten sitter på plassen sin, og jeg må skrive meg opp. Utenom oss er gangene helt tomme, utenom Sam og Al, de er der, akkurat som de alltid bruker å være. Jeg går nedover gangen, helt til Mr.Beers' klasserom, hvor jeg går inn. Når han ser at det er jeg som kommer inn, lyser ansiktet opp og han blir kjempeglad for å se meg. Jeg får en god klem, og vi snakker om noe jeg ikke husker. Jeg går videre til Mrs.Marlowe, som sier det er fint å se meg, og informerer meg om at ikke Mrs.Brimacombe er her i dag, men jeg ser henne komme like etterpå, så jeg vet at Mrs.Marlowe lyver som vanlig. Jeg springer mot henne og klemmer henne! Vi smiler begge to, det er godt å se henne!

Så går jeg videre mot Mr.Phillip's klasserom, det er i den andre enden av skolen, jeg husker det godt! Favorittfaget, og favorittklassen, band! Når jeg går i den siste gangen kommer det noen elever mot meg, noen av dem kjenner jeg, de roper "Anita!!" og jeg får en klem. Mr.Phillps hode stikker ut av døra, og jeg ser et stort smil om munnen hans. Han sier det er fint å se meg, og ønsker meg velkommen med en klem. Han ber meg vente, før han går inn i klasserommet. Jeg hører han sier at alle skal rydde tingene sine, og ta unna stolene. Jeg må se på klokka, timen er da ikke over enda! Han kommer ut i gangen igjen, og sier han har min klasse inn der, så vi skal overraske dem. Folk ser på meg i det jeg går inn, så plutselig springer de mot meg, og neste overfaller meg, jeg vet de er like glade for å se meg, som jeg er for og se dem. Men en person mangler. Noen kremter høyt i døra, jeg snur meg og ser på deg, inn i de nydelige øynene dine! Jeg går og gir deg en klem, vi klemmer lenge. Så slipper du opp litt, sånn at vi fortsatt har hendene rundt hverandre, vi ser hverandre inn i øynene. Du lukker dine, og jeg mine, vi bøyer oss frem, og så våkner jeg...

Alt var en drøm, en fin drøm. En drøm der jeg var tilbake til alt jeg savner, alle vennene mine, og lærerne, og skolen, og hele USA. Jeg var tilbake til da jeg var glad, både på utsiden og innsiden!!

Føler livet mitt er ganske dårlig, og det er dét det gjør best for sjela mi å skrive om, men de lyspunktene som finnes fortjener også å bli skrevet om!

Dere vet hvem dere er, eller jeg håper dere gjør det. Noen ser jeg ikke så ofte, kanskje vi ikke snakker så ofte heller, men det har ikke så mye å si. Noen av dere ser jeg nesten hver, eller hver dag. Påpeking av små ting, en komentar, et smil, en "like" på facebook. Det skal så lite til for at dere gjør dagen bedre. Mine hverdagshelter er de beste, ingen er bedre, kanskje er de dine hverdagshelter også?!

Dere får meg til å ville gå gjennom dagene! Noen sitat til meg fra mine hverdagshelter :

"Alt ordnar seg for snille piker!" | "Det er all kosen innimellom som held oss oppe" | "Husk at du e god!" | "Tenker masse på deg!" | "Du er en herlig person,og fortjener å ha det godt!" | "Jeg vet at du er sterk nok" | " Du er bra Anita -. Ikke la degnselv tro noe annet"

Dette er en av det aller fineste som er blitt sagt til meg:

"Sender deg en lang, varm, meningsfull klem og håper den klarer å formidle alt jeg ikke klarer å sette ord på."

I dag, veldig snart skal jeg til psykreatisk sykepleier, det er den hjelpa jeg får, siden jeg ikke får psykolog.

Jeg er spendt, og vet ikke hva jeg skal si, hva vi skal snakke om. Håper det går fint, at jeg får hjelp, at det hjelper. Det må hjelpe, jeg er lei av å ha det slik som nå, og jeg er redd for at tankene og følelsene skal ta kontroll over meg. Vil ikke bruke all energien min på jobbe for ikke kutte, vil ikke trenge det.

Vi får se...

Et vanlig spørsmål man får mange ganger om dagen, som man nesten alltid svarer "Bra" på. Det gjør i allefall jeg, og joda, jeg mener det, men på min egen måte.

For meg er ikke det at jeg har det "bra" nødvendigvis at jeg er blitt frisk, eller at jeg ikke sliter mer, ikke er jeg spesielt glad heller. Sånn som jeg har det nå, så kommer jeg ikke til å ha det så bra som andre vil, som andre tror, når jeg sier at jeg har det "bra". Å ha det bra for min del, betyr nå for meg at jeg akkurat i det øyeblikket jeg blir spurt ikke har lyst til kutte, og at jeg ikke tenker for negativt.

Og egentlig har jeg det ikke bra da heller, men det er bra i forhold til hvordan jeg ofte føler meg. Det er så bra jeg føler jeg kan ha det nå.

Jeg er glad jeg har noen til å holde meg gående. Noen som får meg til å tenke på andre ting. Personer som jeg kan snakke både løst og fast med, som er flinke til å minne meg på gode ting. Som hjelper meg med å se litt fremover. Kanskje til den dagen vi møtes igjen, eller til jeg skal på 4H, noe som de vet kommer til å løfte meg! Jeg føler jeg ikke får vist nok hva de betyr for meg, hvor glad jeg er for at de ikke trekker seg unna når det blir tøft. Jeg vil så gjerne vise hvor glad jeg er i dem, men vet ikke hvordan.

Men "INGEN" kommer alltid til å være der, det kan ikke bli hvisket ut. Sannheten hviskes aldri ut, kommer aldri bort.

Jeg gjorde det jeg ikke bør gjøre igjen,det jeg ikke skal gjøre igjen, det alle sier at jeg skal slutte med, som jeg annbefaler alle å ikke gjøre.Jeg kutta, det var ikke mye, men alt jeg ville var å ta pulsåra. Jeg vil ikke dø, ikke missforstå, men jeg ville kjenne hvordan det var, hva det fikk meg til å føle. Den tanken sitter der i dag også, jeg vil kjenne hvordag det føles på kroppen, hvor fort jeg blir svekket, hvor mye det svekker meg før jeg får hjelp.

Jeg kommer jo ikke til å ta livet av meg hvis jeg hadde gjort det, jeg hadde hatt telefonen klar og ringt hjelp, vil jo ikke dø. Noen ganger, eller ganske ofte, så hender det at jeg ikke vil leve, men å dø er ikke noe alternativ. Noen ganger føler jeg bare for å ikke ekststere. Enkelt å greit.

Jeg tror jeg bør ha ting å gjøre, sånn som nå i helga skal jeg til Trondheim på kamp, da møter jeg noen venner, det er kjekt. Må ha slike ting i allefall 2-3 ganger i måneden tror jeg, for å holde meg opptatt fra megselv. Hadde jo vært enklere om jeg hadde fått lov til å dra på mer. Jeg skjønner jo at jeg ikke får, de er jo redde for meg, men jeg mener de burde se at det er best for meg å være den jeg var før, gjøre masse som jeg gjorde før. Kanskje det vil hjelpe på. Skader jo ikke å prøve.