Justtalking - En plass må man jo tømme tankene

Ble tipset av ei venninne om dette som er påfunnet av denne bloggeren; http://blbr.blogg.no, og jeg syntes det var et bra tiltak, og noe jeg helt klart vil prøve å følge selv! Så får vi se hvordan det går! ^^,

So, I'm going to try this, and I hope it's going to work. under the picture I will have a transelation for the people who doesn't understand.

Når du føler for å kutte, tegn en sommerfugl på armen din. / When you feel like you want to cut, draw a butterfly on your arm.

Oppkall sommerfuglen etter noen du er glad i, eller noen som vil at du skal bli frisk. / Give the butterfly a name after someone you love, or someone that wish you would stop doing this to yourself.

Du må la sommerfuglen komme av armen av seg selv, IKKE vask den av med vilje. / The butterfly have to come of naturally, DON'T scrubb it off.

Hvis du kutter deg mens du enda har sommerfuglen på armen dreper du den, om du ikke gjør det lever den. / If you cut yourself while the butterfly is still on your arm you kill it, if you don't cut it lives.

Om du har fler enn én sommerfugl på armen, så dreper kuttinga alle. / If you have more than one butterfly on your arm, you kill everyone if you cut.

En annen person kan tegne en på deg. Disse sommerfuglene er ekstra spesielle! Ta godt vare på dem! / Someone else can draw a butterfly on you, these butterflies are extra special, so you have to take really good care of them!

Du kan gjerne tegne en sommerfugl selv om du ikke kutter deg, for å vise din støtte. Om du gjør dette oppkall den etter noen du kjenner som kutter eller sliter akkurat nå, også sier du det til dem. Det kan hjelpe! / Even though you don't cut, you can still draw a butterfly, just to show your support. If you do, name it after someone you know that cut or is suffering right now, and tell them about it. It can help!

Jeg er i USA. I Waterford, byen min. Jeg går mot skolen, den nydelige skolebyggningen. Jeg går inn, og ser at gangvakten sitter på plassen sin, og jeg må skrive meg opp. Utenom oss er gangene helt tomme, utenom Sam og Al, de er der, akkurat som de alltid bruker å være. Jeg går nedover gangen, helt til Mr.Beers' klasserom, hvor jeg går inn. Når han ser at det er jeg som kommer inn, lyser ansiktet opp og han blir kjempeglad for å se meg. Jeg får en god klem, og vi snakker om noe jeg ikke husker. Jeg går videre til Mrs.Marlowe, som sier det er fint å se meg, og informerer meg om at ikke Mrs.Brimacombe er her i dag, men jeg ser henne komme like etterpå, så jeg vet at Mrs.Marlowe lyver som vanlig. Jeg springer mot henne og klemmer henne! Vi smiler begge to, det er godt å se henne!

Så går jeg videre mot Mr.Phillip's klasserom, det er i den andre enden av skolen, jeg husker det godt! Favorittfaget, og favorittklassen, band! Når jeg går i den siste gangen kommer det noen elever mot meg, noen av dem kjenner jeg, de roper "Anita!!" og jeg får en klem. Mr.Phillps hode stikker ut av døra, og jeg ser et stort smil om munnen hans. Han sier det er fint å se meg, og ønsker meg velkommen med en klem. Han ber meg vente, før han går inn i klasserommet. Jeg hører han sier at alle skal rydde tingene sine, og ta unna stolene. Jeg må se på klokka, timen er da ikke over enda! Han kommer ut i gangen igjen, og sier han har min klasse inn der, så vi skal overraske dem. Folk ser på meg i det jeg går inn, så plutselig springer de mot meg, og neste overfaller meg, jeg vet de er like glade for å se meg, som jeg er for og se dem. Men en person mangler. Noen kremter høyt i døra, jeg snur meg og ser på deg, inn i de nydelige øynene dine! Jeg går og gir deg en klem, vi klemmer lenge. Så slipper du opp litt, sånn at vi fortsatt har hendene rundt hverandre, vi ser hverandre inn i øynene. Du lukker dine, og jeg mine, vi bøyer oss frem, og så våkner jeg...

Alt var en drøm, en fin drøm. En drøm der jeg var tilbake til alt jeg savner, alle vennene mine, og lærerne, og skolen, og hele USA. Jeg var tilbake til da jeg var glad, både på utsiden og innsiden!!

Føler livet mitt er ganske dårlig, og det er dét det gjør best for sjela mi å skrive om, men de lyspunktene som finnes fortjener også å bli skrevet om!

Dere vet hvem dere er, eller jeg håper dere gjør det. Noen ser jeg ikke så ofte, kanskje vi ikke snakker så ofte heller, men det har ikke så mye å si. Noen av dere ser jeg nesten hver, eller hver dag. Påpeking av små ting, en komentar, et smil, en "like" på facebook. Det skal så lite til for at dere gjør dagen bedre. Mine hverdagshelter er de beste, ingen er bedre, kanskje er de dine hverdagshelter også?!

Dere får meg til å ville gå gjennom dagene! Noen sitat til meg fra mine hverdagshelter :

"Alt ordnar seg for snille piker!" | "Det er all kosen innimellom som held oss oppe" | "Husk at du e god!" | "Tenker masse på deg!" | "Du er en herlig person,og fortjener å ha det godt!" | "Jeg vet at du er sterk nok" | " Du er bra Anita -. Ikke la degnselv tro noe annet"

Dette er en av det aller fineste som er blitt sagt til meg:

"Sender deg en lang, varm, meningsfull klem og håper den klarer å formidle alt jeg ikke klarer å sette ord på."

I dag, veldig snart skal jeg til psykreatisk sykepleier, det er den hjelpa jeg får, siden jeg ikke får psykolog.

Jeg er spendt, og vet ikke hva jeg skal si, hva vi skal snakke om. Håper det går fint, at jeg får hjelp, at det hjelper. Det må hjelpe, jeg er lei av å ha det slik som nå, og jeg er redd for at tankene og følelsene skal ta kontroll over meg. Vil ikke bruke all energien min på jobbe for ikke kutte, vil ikke trenge det.

Vi får se...

Et vanlig spørsmål man får mange ganger om dagen, som man nesten alltid svarer "Bra" på. Det gjør i allefall jeg, og joda, jeg mener det, men på min egen måte.

For meg er ikke det at jeg har det "bra" nødvendigvis at jeg er blitt frisk, eller at jeg ikke sliter mer, ikke er jeg spesielt glad heller. Sånn som jeg har det nå, så kommer jeg ikke til å ha det så bra som andre vil, som andre tror, når jeg sier at jeg har det "bra". Å ha det bra for min del, betyr nå for meg at jeg akkurat i det øyeblikket jeg blir spurt ikke har lyst til kutte, og at jeg ikke tenker for negativt.

Og egentlig har jeg det ikke bra da heller, men det er bra i forhold til hvordan jeg ofte føler meg. Det er så bra jeg føler jeg kan ha det nå.

Jeg er glad jeg har noen til å holde meg gående. Noen som får meg til å tenke på andre ting. Personer som jeg kan snakke både løst og fast med, som er flinke til å minne meg på gode ting. Som hjelper meg med å se litt fremover. Kanskje til den dagen vi møtes igjen, eller til jeg skal på 4H, noe som de vet kommer til å løfte meg! Jeg føler jeg ikke får vist nok hva de betyr for meg, hvor glad jeg er for at de ikke trekker seg unna når det blir tøft. Jeg vil så gjerne vise hvor glad jeg er i dem, men vet ikke hvordan.

Men "INGEN" kommer alltid til å være der, det kan ikke bli hvisket ut. Sannheten hviskes aldri ut, kommer aldri bort.

Jeg gjorde det jeg ikke bør gjøre igjen,det jeg ikke skal gjøre igjen, det alle sier at jeg skal slutte med, som jeg annbefaler alle å ikke gjøre.Jeg kutta, det var ikke mye, men alt jeg ville var å ta pulsåra. Jeg vil ikke dø, ikke missforstå, men jeg ville kjenne hvordan det var, hva det fikk meg til å føle. Den tanken sitter der i dag også, jeg vil kjenne hvordag det føles på kroppen, hvor fort jeg blir svekket, hvor mye det svekker meg før jeg får hjelp.

Jeg kommer jo ikke til å ta livet av meg hvis jeg hadde gjort det, jeg hadde hatt telefonen klar og ringt hjelp, vil jo ikke dø. Noen ganger, eller ganske ofte, så hender det at jeg ikke vil leve, men å dø er ikke noe alternativ. Noen ganger føler jeg bare for å ikke ekststere. Enkelt å greit.

Jeg tror jeg bør ha ting å gjøre, sånn som nå i helga skal jeg til Trondheim på kamp, da møter jeg noen venner, det er kjekt. Må ha slike ting i allefall 2-3 ganger i måneden tror jeg, for å holde meg opptatt fra megselv. Hadde jo vært enklere om jeg hadde fått lov til å dra på mer. Jeg skjønner jo at jeg ikke får, de er jo redde for meg, men jeg mener de burde se at det er best for meg å være den jeg var før, gjøre masse som jeg gjorde før. Kanskje det vil hjelpe på. Skader jo ikke å prøve.

Har vært på Romjulstreff med A3(Aust-Agder 4H-alumnklunn) i romjula. Og jeg har hatt noen helt fantastiske dager sammens med vennene mine! Vi har egentlig ikke gjort så masse annet enn å være sosial, spilt spill og slikt, og bare kost oss, men det var akkurat det jeg trengte! Å kunne gå opp bak noen, ta tak rundt dem, gi dem en klem, bare holde, og tilbake får man to hender på sine egne, en klem tilbake. Av en person som bryr seg, er glad i deg, er en venn. Noen vet alt, om alt, noen vet ingenting. Det spiller ingen rolle, de respekterer det, dømmer meg ikke. Ser arrene, spør hva det er, men når jeg sier "ingenting" slutter de å spørre, skjønner at jeg ikke klarer snakke om det, at jeg ikke vil. Jeg er glad for at det finnes folk som de. At de forstår at selv om jeg sier at jeg har det "bra", så er det ikke det jeg mener. At det jeg mener er at jeg kunne ha hatt det verre, at akkurat nå er det ikke SÅ ille, men at om tre minuter kan ting være ille igjen. At "bra" ikke betyr at alt i livet mitt er bra, at ting i livet mitt ikke er bra.

Jeg vil tilbake dit, være der hele året. Vil at alle vi skal være sammen hele året, og at alle kjente og kjære 4H-ere skal kunne komme innom og holde oss med selskap. Jeg vil være med Idunn, og Elin, og Iselin, og Kristene, og Knuta, og Kjetil, og Anders, og ALLE de andre. Jeg hater når slike sammenkomster avsluttes, for jeg blir alltid så trist. Ikke slik trist som man vanligvis blir når man skiller lag som dette, men trist for at jeg må forlate de, og bli alene.På togturen hjem knakk jeg sammen, hadde et sammenbrudd, da følte jeg meg ikke så smart. Sitte å grine mens de fleste rundt meg prøvde å sove. Ikke så veldig stas..

Jeg vet at jeg ikke er alene, at det er folk som er glad i meg her, og som bryr seg, og at jeg ikke viser at jeg setter pris på det, men det gjør jeg! Jeg er glad i dere, men det vil alltid være forskjel på 4H-ere og ikke-4H-ere. og på alle forskjellige personer!Men selv om det er folk her, så er de ikke som dem, og de vil aldri bli som dem, selv om de prøver!

Aller helst er det ei jeg vil ha i nærheten, hele tiden, og selv om hun bare er 1t og 40min unna, så er det liksom en hel verden mellom oss. Hun er opptatt fra morgen til kveld, og at hun har en dag fri er vel heller sjeldent. Alikevel vil jeg ha henne så nær at jeg kan legge hendene mine rundt henne å få en klem, uansett når jeg trenger det, noe som er veldig ofte! Hun er ei fantastisk vennine som jeg ser så alt for sjeldent! Hun er den som er flinkest til å "håndtere" meg når jeg er på mitt verste, den som kjenner meg best, sikkert bedre enn meg. Jeg trenger noen som henne her i nærheten av meg, men det får jeg nok ikke. Føler meg litt ego nå, men skulle ønske hun ikke var så opptatt, at hun hadde mer tid til å komme på besøk hos meg, ofte. Hun er i allefall med på å hjelpe meg gjennom dagene, noe jeg er henne evig takknemmelig for! Hun faller ikke bort, uansett hvor krevende jeg er, hun bryr seg, og hjelper med det hun kan, hun er en sann venn, virkelig!

Jeg tar alt!

I dag fikk jeg brev i posten, fra BUP(Barne-og ungdomspsykiatrisk poliklinik) Fosen. De vurderte henvisningen min fra legen, om at jeg trenger hjelp. For å sitere brevet, så sa de dette: "Ut fra foreliggende opplysninger kommer denne pasienten ikke inn under kriteriene, og vi avslår derfor henvisningen."

Så da er vel ikke det at jeg ikke bryr meg om meg selv, at jeg føler at jeg ikke er verdt noe, at jeg driter i hvordan jeg har det, det er ikke alvorlig. At tankene som står i hode mitt hele tiden er at jeg vil kutte, fordi det ikke har noe å si om jeg gjør det. At jeg VET at jeg ikke er bra nok, at jeg ikke egentlig VIL ha hjelp fordi det ikke kommer til å endre noe. Har ikke de tanken noe å si nå da, eller er de helt normale, og jeg trenger ikke hjelp?

Jeg har ikke hatt det så ille psykiskt som dette på nesten 3 år, og da gikk jeg til psykolog, men nå er jeg for frisk til det. Godt å vite....

Så dom jeg var!

At jeg ikke så hva du drev på med, hvilken skade det gjorde på meg. Du trampet meg ned hver gang jag sa noe. Hver gang jeg åpnet meg, dyttet du meg ned i søla, men fikk meg til å føle at jeg var den som sa noe galt. At alt var min feil, at jeg var den som ødela forholdet vårt.

En støttespiller var det jeg trengte, noen som i allefall kunne holde hånda mi og si "det ordner seg", "du klarer dette", "jeg er her for deg". Jeg trengte ikke noen som sa "du tar feil", "det er ikke slik", "ikke tenk sånn". De tankene klarer jeg å stå for selv. Trodde ikke jeg skulle høre dem fra deg, trodde du var annerledes enn de andre. Du var ikke det, du var akkurat som de andre. Du dyttet meg ned, manipulerte meg, og jeg la ikke merke til det en gang. Jeg var for forelsket til å se hva du gjorde, alt for naiv.

Jeg sier ikke at du gjorde det med vilje, det tror jeg ikke du gjorde, men det endrer ingenting. Du gjorde det. Det er jeg som står igjen som den store taperen.

For første gang i livet mitt trodde jeg at jeg kunne bli lykkelig, helt 100% lykkelig, men det snudde kjapt. Det ble ikke sånn, det blir aldri sånn. Du klarte det, du rev bort det jeg hadde av håp, gratulerer! Nå tror jeg ikke på lykke mer, ikke for megselv i allefall. Tror ikke på så masse for megselv lengre. Jeg kan ikke gå å håpe på noe som ikke skjer.

Egentlig vil jeg bare si takk, men jeg er ikke så flink på det. Jeg setter veldig stor pris på ordene som blir lagt igjen til meg, både som komentarer her, på facebook og ellers. Støtten deres betyr mye, selv om dere ser ting ved meg, som jeg ikke lenger ser.

Jeg føler ikke at jeg gir dere, og alle de dyrebare vennene mine, nok oppmerksomhet og omtanke, det beklager jeg. Jeg har bare ikke mer å gi. Jeg vil gjerne, men nå tror jeg det er på tide at jeg gir megselv litt oppmerksomhet. Jeg må fokusere på å bli bedre, for alle andres, men mest for min egen skyld. Jeg vet at jeg ikke kan ha det slik jeg har det, selv om jeg egentlig ikke bryr meg, så vet jeg det jo inni meg.

2012 blir et år med masse hardt arbeid, psykiskt. Dessuten skal jeg gå litt skole, men ikke så mye og det er jeg glad for. Mer enn det jeg vet at jeg skal, tror jeg ikke jeg hadde klart. Vet ikke en gang om jeg klarer de 4 fagene jeg vet at jeg skal ha...

Men nå er det snart jul, og jeg ser veldig frem til å reise til Arendal på A3's Rumjulstreff(4H), tror det kommer til å være bra for meg.